Det er en fortelling i bibelen som jeg tidvis har lurt mye på. Det er historien om Lasarus og den rike mannen, som man finner i Lukas evangeliet kap.16. Hvorfor Jesus bruker eksempler i en lignelse eller allegori som han burde skjønne kunne lede folk til å misforstå noe?
Jeg syntes historien ble klarere når jeg leste hele sammenhengen som begynner i kapitel 15 og vers 1.
Luk 15,1-3 Tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. 2 Fariseerne og de skriftlærde ble forarget over dette og sa: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» 3 Da fortalte han dem denne lignelsen:
Her finner vi noe av hovedpoenget bak Jesu serie av historier som skal lede de personene som står rundt og hører, til å forstå noe de sannsynligvis har misforstått. Fariseerne og de som kjente skriftene ble forarget over Jesu kontakt med det de anså som syndere.
Jesus fortsetter deretter å fortelle om den bortkomne sauen.
Luk 15,4-7 Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én, lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? 5 Og når han finner den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. 6 Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier: «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.» 7 Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
Jesus forteller her en lignelse som åpenbarer en glede i himmelen når syndere omvender seg. Når et menneske har gått på avveier, bort fra Gud, så trenger det å bli funnet av Gud. Han vil lete etter sine barn og ønske å få dem trygt hjem i sin fold, selv om det bare var en av hundre.
Neste lignelse er i tråd med den første.
Luk 15,8-10 Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? 9 Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: «Gled dere med meg, for jeg har funnet det pengestykket jeg hadde mistet.» 10 På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.
Her finner vi igjen noe som blir borte, men som blir funnet igjen, og det oppstår stor glede. En mynt kan ikke velge å bli mistet, slik et individ kan velge å gå bort fra flokken, så poenget her er nok Guds intensitet i å få tilbake noe han anser som sitt. Her er forholdet en av ti, så selv om 90 % er på plass er ikke det nok for Gud. Han vil gjerne at alle syndere skal vende om og komme til ham.
Den neste lignelsen er om to sønner, hvor den ene går bort fra sin far, mens den andre tilsynelatende er hjemme under hele historien.
Luk 15,11-13 Jesus sa: En mann hadde to sønner. 12 Den yngste sa til ham: «Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.» Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og drog til et land langt borte. Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv.
Den yngste sønnen sløser bort det han fikk fra sin far på et destruktivt liv, og han høster konsekvensene av sine valg.
Luk 15,17-19 Da kom han til seg selv og sa: «Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn. Men la meg få være som en av leiekarene dine.»
Den yngste sønnen vender om og innser hva han har gjort galt. Dette er det samme som å bli funnet av Gud. Det er Gud som kaller på alle mennesker til omvendelse og frelse, og i denne historien vil 50 % av farens barn vende om og komme tilbake til ham. Kanskje noen av de som stod rundt Jesus og lyttet, lurte på om faren ville ta imot denne tullebukken som hadde sløst bort familiearven på tøys og fanteri.
Luk 15,20-24 Dermed brøt han opp og drog hjemover til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21 Sønnen sa: «Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.» 22 Men faren sa til tjenerne: «Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. 23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Og så begynte festen og gleden.
Her ser vi Guds kjærlighet til et menneske på avveier. Han elsker oss så utrolig mye, at han er villig til å ta imot oss uansett når vi vil komme tilbake og uansett hva vi tidligere har «sløst bort».
Vi ser her beskrevet det som går igjen i alle historiene.
«For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»
Noe er blitt borte for Gud, men er så kommet til rette igjen, og i denne fortellingen ser vi at det er fornuft, innsikt og ydmykhet som ligger til grunn for valget om å komme tilbake til «Far». Den yngste sønnen hadde det ikke bra borte fra sin far og hans livsprinsipper, og han ser at han har det best «hjemme» om så bare som en tjener eller leiekar. Men Gud tar imot oss som sønner og døtre når vi vender om, og ikke som slaver eller tjenestefolk. Vi blir inkludert i hans husholdning basert på Guds kjærlighet og ikke vår prestasjon, men anger og omvendelser er nøkkelen som må til for at vi skal forstå vårt behov og hvor vi hører hjemme.
Den hjemmeværende broren er dog ikke fornøyd med lillebrors omvendelse og hadde nok vært tilfreds med at denne «din sønn» forble borte fra eiendommen.
Luk 15,29-30 Men han svarte: «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine. 30 Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt opp pengene dine sammen med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!»
Det at Gud er en tilgivende Gud som ønsker å vaske oss rene for alt tull vi må ha funnet på er et viktig karaktertrekk hos Gud. Vi mennesker blir ofte bitre og misfornøyd når andre ikke gjør slik vi ønsker og har derfor vanskeligheter med å tilgi, men Gud vil gjerne tilgi og at mennesker skal vende om. Så hvis halvparten av Guds «sønner» går på avveier så vil fortsatt Gud gjerne tilgi og forsone dem med seg selv.
Esek18,32 Det er ikke min vilje at noen skal dø, sier Herren Gud. Vend om, så skal dere leve!
Så denne hjemmeværende broren var kanskje ikke helt der han burde være han heller selv om han trodde han var på riktig plass sammen med sin far.
Den neste fortellingen Jesus kommer med er om en som forvaltet noe for sin herre, og som sløste bort det han forvaltet. Det henger sammen med fortellingen om de to sønnene, men her er det 100 % av forvalterne i historien som er på avveier og trenger å bli «funnet igjen» av Gud.
Luk 16,1-8 Jesus sa til disiplene: Det var en gang en rik mann som hadde en forvalter. Av andre fikk han vite at denne forvalteren sløste bort formuen hans. 2 Han kalte ham da til seg og sa: «Hva er det jeg hører om deg? Legg fram regnskap over driften, for du kan ikke lenger være forvalter hos meg.» 3 Mannen tenkte: «Hva skal jeg gjøre nå, når min herre tar stillingen fra meg? Jeg er ikke sterk nok til å grave, og jeg skammer meg for å tigge. 4 Jo, nå vet jeg hva jeg vil gjøre for at folk skal ta imot meg i sine hjem når jeg blir avsatt.» 5 Han kalte til seg sin herres skyldnere, en etter en, og sa til den første: «Hvor mye skylder du min herre?» 6 «Hundre fat olje,» svarte han. «Her har du ditt gjeldsbrev,» sa forvalteren, «sett deg ned med en gang og skriv femti.» 7 Så spurte han den neste: «Og du, hvor mye skylder du?» «Hundre tønner hvete,» svarte han. «Her er ditt gjeldsbrev,» sa forvalteren, «skriv åtti.» 8 Herren gav den uærlige forvalteren lovord fordi han hadde stelt seg klokt, og han sa: Denne verdens barn er flinkere til å ordne seg med hverandre enn lysets barn.
De som stod rundt Jesus var forvaltere av Guds hus, da de var ledere som skulle hjelpe mennesker til omvendelse og tilbake til Gud, og de skulle være forbilder på Gudsfrykt og et rent og ærbart liv. Jeg tror disse lignelsene er for å hjelpe «forvalterne» til en omvendelse og tilbake til Gud da de tydelig var på avveier i forhold til det åpenbarte ord i skriften. Når de fulgte denne verdens prinsipper ble Jesu historie en irettesettelse til deres liv og forvaltning.
En forvalter som lurer sin herre er ikke en trofast forvalter og han skal få sin ros bare av «denne verdens barn» som står for de fortapte, i motsetning til «lysets barn» som representerer Gud. Her hadde de deres himmelske Herre rett foran seg og de forkastet ham da han ikke passet inn i deres kulturforståelse, eller med deres ønsker og forvaltningsprinsipper.
Jesus fortsetter direkte adressert til de som står rundt:
Luk 16,9-13 Jeg sier dere: Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt. 10 Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort. 11 Om dere ikke er tro når det gjelder pengene, som det hefter urett ved, hvem vil da betro dere de virkelige verdier? 12 Og dersom dere ikke viser troskap med det som hører andre til, hvem vil da gi dere noe til eget eie? 13 En trell kan ikke tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.
Dette falt ikke i god jord, men det var ikke mindre sant av den grunn.
Luk 16,14-18 Fariseerne, som var pengekjære, hørte alt dette, og de hånte Jesus. 15 Da sa han til dem: Dere vil ha folk til å tro at alt står rett til med dere, men Gud kjenner hjertene deres. Og det som er stort blant mennesker, er avskyelig for Gud. 16 Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra da av forkynnes evangeliet om Guds rike, og alle trenger seg inn i det med makt. 17 Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel i loven faller bort. 18 Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han bryter ekteskapet.
Jesus blir tydeligere og tydeligere underveis i fortellingene og her blir han direkte. «Dere hykler og det er ikke riktig. Dere hadde deres tid med forvaltning inntil Johannes, men nå blir evangeliet om Guds rike forkynt tydelig og åpent, og ikke av dere!»
Døperen Johannes forkynte tydelig tale i ødemarken:
Matt 3,1-2 På den tid stod døperen Johannes fram i Judeas ødemark og forkynte: 2 «Vend om, for himmelriket er nær!»
«Vend om» var budskapet som ble forkynt og det budskapet ble fulgt opp av Jesus senere.
Mark 1,14-15 Etter at Johannes var kastet i fengsel, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium 15 og sa: «Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!»
Det er her i denne konteksten at Jesus fortsetter med allegorien om Lasarus og den rike mannen. Han har fortalt et budskap på flere forskjellige måter. Gud ønsker syndere til omvendelse så de kan bli frelst. Han ønsker at de som troende Guds barn skal forvalte det lyset de får på en god måte og dele det i ord og handling med «søsken» rundt seg, og ikke som den hjemmeværende utilgivende broren. Han vil at vi skal ta en avgjørelse mens det enda er tid, om å tilhøre Gud i tråd med skatten som skal forvaltes, som er Guds ord, og budskapet som skal forkynnes, som da heter: «Vend om og tro på evangeliet»
Luk 16,19-22 Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og glede dag etter dag. 20 Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som hette Lasarus, full av verkende sår. 21 Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Og hundene kom og slikket sårene hans. 22 Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet.
Jesus begynner med å skildre to motsettende liv, hvor den ene ikke blir navngitt, men den andre får et spesielt navn, nemlig Lasarus, som betyr «Gud hjelper». Den rike mannen kunne de fleste av tilhørerne assosiere seg med, hvor de stod rundt Jesus, kledd i fine klær og de levde sikkert i vellyst og rikdom. Men denne urene Lasarus med verkende sår ville de ikke sammenligne seg med, og så er det faktisk denne mannen som blir frelst sammen med Abraham mens den rike mannen bare blir begravet som vil si at han går fortapt.
Luk 16,23-31 Da han slo øynene opp i dødsriket, hvor han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus ved hans side. 24 Han ropte: «Far Abraham, forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.» 25 Abraham svarte: «Husk, mitt barn, at du fikk dine goder mens du levde, og da fikk Lasarus det som var vondt. Nå trøstes han her, mens du er i pine. 26 Og dessuten er det en dyp kløft mellom oss og dere, slik at ingen kan komme herfra og over til dere, om de så ville, og ingen fra dere over til oss.» 27 Da sa den rike: «Så ber jeg deg, far, at du sender ham 28 til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinens sted.» 29 Men Abraham sa: «De har Moses og profetene; de får høre på dem.» 30 Han svarte: «Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.» 31 Abraham sa: «Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.»
Denne dialogen mellom Abraham og den døde mannen har vært og er et grunnlag for mange til å mene at dødens tilstand, både i himmel og helvete er bevisst, enda det er tydelig at denne historien er en allegori. Men hvis vi ser sammenhengen inn i historien Jesus forteller behøver vi ikke lage kortslutninger.
Bibelen åpenbarer flere steder hva som skjer når et menneske dør. I Forkynnerens bok, eller Predikantens bok kap.9 står det:
Fork 9,4-6 Det er håp for den som hører til blant alle de levende. Det er bedre å være en levende hund enn en død løve. 5 De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. De får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. 6 Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden. Aldri i evighet skal de få del i alt det som skjer under solen.
Fork9,10 Alt du kan gjøre med din hånd, skal du gjøre etter beste evne. For i dødsriket, som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.
Også i Jobs bok står det noe om døden.
Job 14,10-12 Men når mannen dør, er det ute med ham; går mennesket bort, hvor finnes det da? 11 Som vannet renner ut av sjøen, som elven minker og tørker ut, 12 slik ligger mannen og står ikke opp; han våkner ikke så lenge himmelen er til, og vekkes ikke opp av søvnen.
Det er sant at det å gå fortapt er vondt, tragisk og trist, men det er bare Gud som opplever dette på seg selv. De døde sover og merker ingenting av hva som skjer. De frelste får komme hjem til himmelen og «sitte på Abrahams fang», men de vil ikke ha kontakt med dødsriket for det ville ikke ha vært noe til himmel og kunne se kjentfolk lide i smerte og «helvete» som utsikt fra paradiset.
Poengene videre kommer på løpende bånd mens Jesus forteller.
Den rike mannen som gikk fortapt ble anerkjent som «Abrahams sønn» uten at det hjalp i forhold til evigheten. De som stod rundt Jesus og hørte på, så på seg selv som garantert plass i himmelriket fordi den kjødelige stamtavlen kunne bevises helt tilbake til patriarken Abraham, men det ville ikke hjelpe dem. De måtte som alle andre, «vende om, og tro evangeliet». De som ønsker frelse må ta en beslutning mens de lever, for det vil være for sent når døden inntreffer. Man tar ikke standpunkt eller omvender seg etter man er død, da de valgene trenger vi en bevissthet for å gjennomføre.
Det vil ikke være behov for at døde står opp for å advare familie, venner og bekjente da oppfordringen allerede er åpenbart i skriften, for hvis man ikke har tillit til «Moses og profetene», som er bibelen, så vil det ikke hjelpe å høre på døde menneskers vitnesbyrd. Det må være livene våre som vitner om Gud i tråd med bibelens åpenbaringer.
Men det skjer faktisk et under i Johannes evangeliet kap.11, en stund etter at Jesus har fortalt denne historien, og der er det en mann som heter Lasarus, som faktisk står opp fra de døde som et vitnesbyrd om hvem Jesus var og hva han var mektig til å gjøre.
Joh 11,40-44 Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» 41 Så tok de bort steinen. Og Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. 42 Jeg visste at du alltid hører meg. Men jeg sier dette for folkets skyld som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» 43 Så ropte han med høy røst: «Lasarus, kom ut!» 44 Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over ansiktet. «Løs ham, og la ham gå,» sa Jesus.
Lasarus blir vekket til live av Jesus etter å ha vært død i flere dager. Ville det hjelpe fariseerne og de skriftlærde til å vende om? Nei dessverre ble det lite omvendelse på grunn av dette livgivende mirakelet. Det ble heller besluttet at nå måtte Jesus dø siden han gjorde så store tegn og under, og når først denne Lasarus går rundt som et levende vitnesbyrd så ville de drepe ham også i samme slengen.
Joh 11,47-50 Da kalte overprestene og fariseerne Rådet sammen, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Denne mannen gjør mange tegn. 48 Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og folket vårt.» 49 En av dem, Kaifas, han som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingen ting. 50 Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne.»
Joh 12,10-11 Da la overprestene opp planer om å drepe Lasarus også, 11 for mange av jødene drog dit for hans skyld og kom til tro på Jesus.
Jeg tror disse historiene som Jesus forteller er viktige å forstå. De åpenbarer hvor viktig det er å ha tillit til loven og profetene, som i dag vil si skriftene. De viser en Gud som leter etter en fortapt menneskehet og som «løper oss i møte» så fort vi bestemmer oss for å komme til Ham. De åpenbarer hvor viktig det er å se på Gud som en tilgivende far som vil at vi skal vende om og få et evig liv. Historiene åpenbarer hvor tilgivende vi burde være i møte med andre syndere som kommer tilbake til Gud og at vi som forvaltere faktisk skal forvalte ordet slik at det blir åpenbart for dem også. De viser oss ansvaret ved å være en kristen forvalter som forvalter Guds-ordet i tråd med ordets innehold og med hva som er oss gitt. Fortellingene til Jesus viser oss hvor viktig det er å bestemme oss i dag hvor vi vet at sjansen til å ta beslutningen om å være et Guds barn er mulig.
Vi kjenner ikke morgendagen så beslutningen vår bør alltid være «I dag».
Hebr3,7 / Apg2,38 Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter, men … «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.
