«Enhet» uten enighet | Adventist Ytringer

«Enhet» uten enighet: konsekvenser av tidligere handlinger

Var det Guds plan å endre prinsippene slik at vi skulle ha «enhet»? Har Gud noen gang pålagt oss at vi skal tilpasse oss verden, kulturen eller andre kirkesamfunn? Har Guds ord, prinsippene og hans originale plan vært uforanderlig siden begynnelsen? Bibelen bekrefter at Guds ord er uforanderlig til alle tider.

«For alle mennesker er som gress og all deres prakt som blomsten i gresset. Gresset visner, og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid.».
(1 Peter 1:24-25).

Introduksjon

Alltid to grøfter

Nå tenker du kanskje: «Ikke enda en som skal skrive om ordinasjonsproblemet.», eller «Kan ikke vi bare heller fokusere på misjon i stedet?». Vi bør så absolutt fokusere på misjon. Satan ønsker helt klart å vende vårt fokus vekk fra misjon, og heller til indre konflikter i menigheten. Men som jeg håper alle vet, så finnes det alltid to grøfter. Vi kan enten fokusere for mye på indre konflikter enn å misjonere. Eller så kan vi gradvis godta nye læresettinger som ikke samsvarer med Guds ord, og en dag sitter vi plutselig med forandringer som er i strid med Guds vilje. Derfor oppfordrer jeg oss til en balanse mellom å fokusere på misjon, samtidig som man engasjerer seg for at Guds utvalgte menighet holder seg på den rene, smale vei (Matteus 7:14).

Forkynnelse av sannheten

Dette er egentlig et «farlig» tema for meg, og verre er det for menn, å dele dette foran kristne i denne vanskelige tiden vi lever i. Vi blir bombardert av populærkulturens formidling av verdier. Andres meninger florerer rundt oss, uansett om de kommer fra Bibelen eller ikke. Som en pastor sa i en tale for noen år siden: «… Og jeg vet at det ikke er veldig populært … i vår kultur for å si disse tingene … det er som å bære en mink-frakk til et Peta-stevne.. men noen må si det.» ¹. Vi bør forstå og følge sannheten, uansett hva det måtte koste oss (1 Peter 4:12-16, Filipperne 1:29). Det er ikke for å gjøre mennesker tilfreds, men Gud, han som prøver våre hjerter (1 Tessaloniker 2:3-6).

Fokus på roten av problemet

Kan vi noen gang komme til en enighet, hvis vi ikke fokuserer på roten av problemet? Fra et praktisk perspektiv ved konflikthåndtering vet vi at det ofte ikke er mulig i det lange løp. Vi bør derfor søke å forstå hva som faktisk er årsaken til disse uenighetene. Det Bibelen først og fremst lærer oss, er at Satan er roten til all splittelse og opprør mot Gud. Dette gjelder både tolkning av Bibelen og å følge Guds opprinnelige plan. Svaret på spørsmålet er derfor et klart, nei. Vi må se på hva årsaken til uenigheten er.

Vår holdning og forståelse av Skriften

Bibelen er klar og tydelig når det gjelder ordinasjonsspørsmålet. Dette er mer enn aktuelt for oss. Mister vi klarhet i Guds prinsipper, mister vi Bibelen. Mister vi Bibelen, mister vi Gud. Mister vi Gud, mister vi fremtiden og det evige livet med vår Skaper. La oss legge vekk våre subjektive følelser, motiver og ønsker til side og be Den Hellige Ånd om veiledning.

Fortolkningsproblemet

Vi finner uklare, fantasifulle og motstridende tolkninger av Bibelen i kristenheten i dag. Dette skyldes av at folk forvrenger Skriften til støtte for populære teorier. Mange kristne er ubevisste på hvordan man fortolker Bibelen og fornekter viktigheten av dette. Er vi ikke i stand til å gjøre dette på en riktig måte i praksis, vil det fort stimulere til egoistiske formål. Den verste måten vi kan skade oss selv og vårt forhold til Jesus, er å hoppe inn i konklusjoner som ikke er bibelsk underbygget. Dette advarer Jesus oss om i Markus 7:6-9; 12:24.

Da sa Jesus: «… Forgjeves dyrker de meg, for det de lærer, er menneskebud. Dere har forlatt Guds bud, men holder fast på menneskers overlevering.» Og han sa til dem: «Ja, dere får det fint til! Dere avskaffer Guds bud for å innføre deres egen overlevering!
(Markus 7:6-9 B11)

Den historisk-grammatiske fortolkningsmetoden

La oss granske i Skriften slik at vi alltid er på den rette vei og ikke faller i en av grøftene. For å holde oss trofast til Guds prinsipper må vi finne en pålitelig fortolkningsmetode som fremhever Guds autoritet og hans klare budskap. La oss stille oss noen betydningsfulle og avgjørende spørsmål:

Skal tolkningsmetoden være i samsvar med hva Bibelen sier om seg selv?
Bør Bibelen få lov til å fortolke seg selv?
Er Bibelen den primære og autoritative måten Gud benytter for å åpenbare seg selv for menneskene?
Ble skribentene hans ufeilbarlig inspirert direkte av Den hellige ånd?
Er det slik at Bibelen skal påvirke og endre oss, og ikke vi som skal påvirke og endre Bibelens budskap?
Er Guds ord ufeilbarlig og gyldig uansett kultur?

Hvis du er enig i alle disse spørsmålene og anvender dem på den riktige måten, så følger du den historisk-grammatiske fortolkningsmetoden. Denne metoden har blitt brukt siden reformasjonen og blir nå brukt stort sett bare av Syvendedags adventister. Den tillater Bibelen å fortolke seg selv og setter dens autoritet høyest ². Metoden gir ikke rom for tvil. Den gir heller ikke rom for rekonstruering og kontekstualisering av prinsipper.

Den historisk-kritiske metoden

Realiteten vi står ovenfor i dag er at gjennom århundrer har det dessverre oppstått mange fortolkningsmetoder og nye bibelsyn i kristendommen. Opplysningstiden, rasjonalismen og det moderne gjennombruddet i naturvitenskapen skapte skeptisisme ovenfor kirken og Bibelens budskap ³. Dette vekket kritiske spørsmål til Bibelens troverdighet. Videre vokste det frem en ny måte å tilnærme seg Skriften på, kalt den historisk-kritiske metoden. Denne metoden fikk innpass samtidig som utviklingslæren til Darwin fikk et gjennombrudd. Flere og flere ville frigjøre seg fra kirkelige og dogmatiske rammer, som førte til et liberalt syn på Skriften. Dette har gjort at Bibelen må underordne seg menneskelig fornuft og en kritisk holdning.

Den prinsipp-baserte, historisk-kulturelle metoden

I kontrast til adventistsamfunnets offisielle fortolkningsmetode, så har dessverre noen adventister valgt å følge andre metoder bevisst og ubevisst. Eksempelvis har vi den Nord-Amerikanske divisjonen som med et formål adopterte en ny fortolkningsmetode kalt den prinsipp-baserte, historisk-kulturelle metoden ⁴. Denne strider tydelig mot den historisk-grammatiske metoden som adventistsamfunnet har brukt siden begynnelsen. Metoden hevder at Skriften har begrenset autoritet, fordi store deler av den er kulturelt betinget. Dette er i sterk kontrast til Paulus sin uttalelse i 2 Timoteus 3:16-17.

Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.
(2 Timoteus 3:16-17 NBK)

Den Nord-Amerikanske divisjonens tilnærming bekrefter Skriftens pålitelighet bare ved frelsesspørsmål. Det er særdeles viktig å være bevisst på at den prinsipp-baserte, historisk-kulturelle metoden er den samme metoden ikke-adventister anvender for å sette sabbatsdagen til side.

På grunn av denne fortolkningsmetoden mener mange at alt det Paulus sier i det nye testamente om kvinnenes rolle, er fordi han ble påvirket av tradisjoner og kultur. Derfor har det ingenting å si i dag, og vi må ikke ta ham på alvor. La oss stille oss et kritisk viktig spørsmål og tenke oss nøye over det. Hva vil skje med Bibelen om vi begynner å plukke ut, og velge selv hva som er kulturelt og ikke kulturelt betinget? Jeg tror det vil bli mye forvirring, som det allerede er i de ulike kirkesamfunn. Vi kommer ikke til å lenger vite forskjellen på hva som er Guds vilje og hva som er vår egen vilje. Ønsker du at dette skal skje?

Jødene i Tessalonika er et godt eksempel for oss (Apostlenes gjerninger 17:11). Hvis vi slutter å granske Skriften omhyggelig med Den hellige ånds veiledning, så vil dømmekraften, samvittigheten, interessen og forstanden vår bli styrt av feil ånd. Videre kan dette føre til fordom til Bibelens autoritet og budskap, noe som vil skape vantro og tvil. La oss ikke vende oss vekk eller unngå sannheten, bare fordi den ikke passer for oss. Satan vil gjøre alt han kan for å forvrenge Guds ord, for han vet hvor virkekraftig det er og at det avslører hans bedrag. Om vi vil med sikkerhet følge Gud må vi kunne forstå og underordne oss hans vilje, slik Jesus gjorde (Johannes 7:17; 8:29; 9:31).

Og han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke overlatt meg til meg selv; for det jeg gjør, er alltid etter hans gode vilje.»
(Johannes ev. 8:29 B11)

Økt bevissthet og forståelse for den rette måten å fortolke Bibelen på, kan hjelpe oss med å identifisere falske læresettinger som ikke er fra Gud.

I begynnelsen

Kjønnsrollene i 1 Mosebok 2 viser oss tydelig hvordan Gud skapte menneskene. Først skapte han mannen, så kvinnen, en hjelper, av hans ribben (1 Mosebok 2:18, 20-23).

Da sa Herren Gud: «Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil lage en hjelper av samme slag.»
(1 Mosebok 2:18 B11)

Det er bemerkelsesverdig å se at til og med før Gud skapte Eva, så ga han Adam instruksene om kunnskapens tre, og ga ham det overordnede ansvaret for hagen og for alle dyrene (1 Mosebok 2:15-20).

Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den. Og Herren Gud ga mennesket dette budet: «Du må gjerne spise av alle trærne i hagen. Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø.» Da sa Herren Gud: «Det er ikke godt for mennesket å være alene…
Mennesket ga navn til alt feet og til himmelens fugler og til alle villmarkens dyr. Men til seg selv fant mennesket ingen hjelper av samme slag.
(1 Mosebok 2:15-20 B11)

Videre har vi sabbaten som ble innstiftet på den sjuende dagen. Deretter får vi løftet om Jesu frelsesplan i kapittel 3. Her kan vi tydelig se at kjønnsrollene ble innstiftet i Edens hage før sabbaten og før syndefallet. Derfor kan verken sabbaten eller kjønnsrollene være kulturelt betinget. Men hvis kjønnsrollene kan bli avviklet, som mange ønsker og tror, kan ikke også sabbaten bli avviklet? Vil ikke da resten av Bibelens prinsipper bli avviklet? La oss ikke gjøre det andre steget i denne retningen, for det første steget har allerede blitt tatt av mange våre medlemmer både regionalt og globalt.

Syndefallets opphav

Har du noen gang tenkt over eller studert nøye historien om syndefallet? Hvis du har i alle fall lest den, og du ikke har tolket teksten med subjektive motiver, så kan vi alle være enige om at det var mannen som ble skapt først. Vi alle kan være enige om at det var kvinnen som tok frukten, spiste den og ga den til mannen sin. Vi alle kan være enige om at kvinnen var den første til å synde. Det var ikke Adam som lot seg lokke, men det var Eva som «lot seg lokke og brøt budet» (1 Timoteus 2:14).

Eva var fullkomment lykkelig ved sin manns side i Edens hage. Men i likhet med sine rastløse medsøstre i dag, ble hun smigret av håpet om å nå et høyere nivå enn det Gud hadde bestemt. I forsøket på å heve seg over sin opprinnelige tilstand, falt hun langt under den. Dette vil bli følgen for alle som nekter å ta opp livets plikter i tillitsfull tro, og i samsvar med Guds plan.
(Ellen G. White, Det kristne hjem, 86.1)

Gud er allvitende og han visste at det var kvinnen som var den første til å synde, men hvorfor ropte han da på mannen og ikke på kvinnen? Selv om kvinnen hadde et ansvar for sin synd, så hadde mannen det overordnede ansvaret i familien (1 Korinterne 11:3), slik det er for eksempel på en arbeidsplass.

Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud.
(1 Korinterbrev 11:3 B11)

Hvis man vil anklage et firma for lovbrudd, så går man vanligvis til bedriftens leder, den som har det overordnede ansvaret. «Fordi du hørte på kvinnen…» (1 Mosebok 3:17). Gud gikk direkte til mannen, og ikke til kvinnen. Adam sto under Guds ledelse, ikke under Evas ledelse. Men i stedet for å være lydig mot Gud, valgte han å lyde sin kone. Han la seg under Evas ledelse som førte til at han løp fra sitt ansvar som leder. Dette var tragedien som åpnet syndens dør, som dermed førte med seg konsekvensene av å ikke være lydig mot Guds ord.

Syndefallets konsekvenser

Det er også viktig å se på dette fra et annet perspektiv. Både før og etter syndefallet, kaller Gud først på mannen. Under syndefallet, kaller Satan først på kvinnen. Hvorfor kalte ikke Satan på mannen under syndefallet? Han visste at det ikke var Guds plan at kvinnen skulle ha det overordnede ansvaret, så han brukte henne. Men det er viktig å legge merket til hva som skjedde når synden kom på banen. Før syndefallet var Gud Adams hode, Adam var Evas hode og Satan var ikke med i bilde. Mens under syndefallet var Satan Evas hode, Eva var Adams hode og Gud var ikke med i bilde.

Under syndefallet ble alt snudd opp ned og familien var ikke lenger slik Gud skapte den i hans bilde (1 Mosebok 1:26-27).

Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! …
(1 Mosebok 1:26 B11)

Satans hensikt ved å forvrenge Guds modell for lederskap, førte med seg konsekvenser. Heldigvis er kjærlighetshierarkiet i familien og i menigheten gjenskapt i Kristus (1 Korinterne 11:3; Efeserne 5:22-24).

Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt.
(Efeserne 5:22-24 B11)

To individuelle kjønn

Gud sier tydelig gjennom sitt Ord at han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, fordi han skapte og formet oss. To kjønn, en mann og en kvinne skapte han. To kjønn som utfylte hverandres behov for kjærlighet og samarbeid. Gud designet en mann og en kvinne tilpasset spesifikke kropper, hjerner og sinn, som skulle fremme hans karakter og plan med ulike oppgaver.

Høsten 2019 skrev jeg min semesteroppgave basert på vitenskapelige og fagfellevurderte forskningsartikler. Vitenskapelige forskningsartikler som er fagfellevurdert er kvalitetsikret ved at de er lest, vurdert og godkjent av andre forskere før de publiseres. Temaet jeg skrev om var «Er hjernen hos jenter forskjellig fra guttenes?», og baserte seg på kjønnsforskjellene i hjernens struktur og funksjon ⁵. Interessant nok bekreftet mange av studiene at menn og kvinner opererer på forskjellige måter i gjennomførelsen av like oppgaver. Årsaken kan i stor grad være på grunn av hormoner, hjernestørrelsen, bruken av de ulike hjernedelene og mengden av nevrotransmitter i hjernen. Ut i fra de ulike studiene så er det et faktum at det finnes signifikante fysiske og psykiske forskjeller mellom kjønnene. Så det er ingen tvil om at kvinner og menn er skapt forskjellig. Jeg håper uansett at dette ikke var en overraskelse for de fleste. Begge skapte Gud med en spesiell, individuell og unik hensikt. Guds opprinnelige plan var ikke at de skulle bytte sine kropper eller sine roller når de følte for det. De skulle heller ikke tvile på Guds vilje. Tviler du?

Mannens rolle

Bibelen og profetiens ånd er svært tydelig på hva mannens rolle er både i hjemmet og i menigheten. Det nye testamente pålegger menighetene å innsette kvalifiserte menn til hyrdetjenesten. Denne hyrdetjenesten skal ivareta en spesifikk åndelig funksjon i menigheten. Oppgaven er å lede flokken, bygge den opp i den sunne lære og vokte den mot vrang lære (Titus 1:6-9; 1 Timoteus 3:2-5).

En tilsynsmann må ikke kunne anklages for noe. Han må være én kvinnes mann, nøktern, forstandig, høflig, gjestfri, dyktig til å undervise, ikke drikkfeldig eller voldelig, men mild, uten stridslyst og pengebegjær. Han må lede sitt eget hus på en god og hederlig måte og ha lydige barn. Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?
(1 Timoteus 3:2-5 B11)

I en viss forstand er han også familiens prest, som legger morgen- og aftenofferet på alteret… Faren representerer den guddommelige lovgiver innenfor familiekretsen. Han er Guds medarbeider som utfører hans vilje og danner riktige livs vaner hos barna, og hjelpet dem til å forme rene og rettlinjede karakterer… Faren skal være familiens overhode, ikke en forvokst, uskikkelig guttunge, men en mann med mannlige trekk og med herredømme over alle lidenskaper… Gud har bestemt at mannen skal være kvinnens overhode for at han skal beskytte henne. Han er familiens leder for at han skal binde de enkelte medlemmer sammen, på samme måte som Kristus er hodet for menigheten og inneslutter alle i sin kjærlighet og frelsende makt. Alle ektemenn som vil være Kristi etterfølgere og som hevder å elske Gud, bør sette seg grundig inn i hva hans ord lærer på dette viktige område. Kristus utøver sin myndighet på en vis og forstandig måte, med mildhet og omtanke. Slik skal mannen utøve sin myndighet, og følge i sporene til ham som er hodet for menigheten.
(Ellen G. White, Det kristne hjem, 159.2, 159.4, 160.4, 162.1)

Kvinnens rolle

Men hva skal kvinnene gjøre? Sitte stille i kirken, lage mat hjemme og ikke bruke våre nådegaver? Mitt vitnesbyrd, og mange andres, kan være et eksempel på at dette ikke skal være slik. Jeg er selv en kvinne, og jeg sitter ikke stille i kirken, bare lager mat, vasker huset, underviser barn og er passiv eller kjedelig. Jeg er engasjert i hjemmet, samtidig som i kirken og i evangeliseringen. Jeg utfører mine plikter og stoler på at mennene i menigheten leder forstandig, er virkelig omvendt og er stadfestet i Guds ord. Selv om jeg gjør dette, så er jeg ikke passiv når det gjelder forkynnelse av evangeliet. Jeg leder sabbatsskolen i menigheten og ærer Gud med sang og taler. Og ja, kvinner kan forkynne fra talerstolen, uten å være pastorer. Jeg får brukt alle nådegavene mine, så lenge de ærer vår Herre. Jeg har respekt for-, og underordner meg de menn Gud har valgt til å ha det overordnede ansvaret, både i menigheten og i familien min (Titus 2:3-5; 1 Timoteus 2:15). Men jeg har også et ansvar til å si i fra. Jeg har en plikt som Jesu representant til å advare, til og med menn, hvis noe ikke er i samsvar med Skriften. Dette er fordi Gud alene skal være vår høyeste autoritet.

Fantastisk er oppdraget til konene og mødrene og de yngre kvinnelige arbeiderne. Hvis de vil, kan de påvirke alle rundt seg. Ved beskjedenhet i påkledning og oppførsel kan de vitne om sannheten i dens enkelhet. De kan la lyset deres skinne for alle, at andre vil se deres gode gjerninger og prise sin Far som er i himmelen. En virkelig omvendt kvinne vil utøve en kraftig transformerende innflytelse på andre. Når hun er forbundet med mannen sin, kan hun hjelpe ham i arbeidet hans og bli et middel til oppmuntring og velsignelse for ham. Når viljen og veien blir underlagt Guds Ånd, er det ingen grenser for det gode som kan oppnås.»
(Ellen G. White, Evangelism, s. 467-468 (Manuscript 91, 1908) ⁶)

Kjønnsroller eller likestilling?

Mange reagerer kanskje sterkt på at mannen skal være kvinnens hode, og at kvinnene skal underordne seg mennene sine i sammenheng med lederskap. Guds ordning undertrykker ikke kvinner på noen slags måte, men skal oppløfte Kristus (Efeserne 5:21-30).

Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt. Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være. På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp. Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken. For vi er lemmer på hans kropp.
(Efeserne 5:22-30 B11)

Men har vi en tendens til å forveksle menneskets verdi med den rollen mennesket har fått av Gud? For eksempel så har en rørleggerbedrift mange arbeidere som fikser rør, fordi det er det de er best på. Men de trenger også noen ledere til å ha det overordnede ansvaret over bedriften, fordi det er de best på. Er de rørleggerne som har ansvaret for det fysiske arbeidet, mindre verdt? Nei, selvfølgelig ikke. Selv om rørleggerne har en annen rolle i bedriften, så er de like viktige som lederne selv. Uten dem hadde ikke lederne klart seg med å bare lede en rørleggerbedrift, uten selve rørleggere. Slik er det også med menigheten. Bibelen forteller oss at Gud gir hver av kjønnene ulike roller og oppgaver. Selv om de er ulike er de like viktige.

Kvinnene er ikke mindre verdt, bare fordi de har en annen rolle i menigheten og i familien. Verden og kulturen rundt oss forteller oss kanskje at det er diskriminerende med en slik ordning, fordi alle burde være likestilte. Skal vi tillate det populære begrepet “diskriminering” diktere oss hvilken type forhold som skal være i familiene og i Guds menighet? Skriften inneholder ikke noe om at kvinner ikke får ha stemmerett, andre borgerlige rettigheter eller at de er mindre verdt. Det handler ikke om menneskets verdi, likestilling eller diskriminering. Det handler om kjønnsrollene i lederskapet som Gud innstiftet i begynnelsen. De sekulære synspunkter har feid vekk Bibelens grunnleggende prinsipper. Derfor er det kritisk viktig for oss å stå urokkelig fast på Guds uforanderlige ord.

Spørsmålstegn ved kvinnelig ordinasjon i kultur-historisk perspektiv

«Men fra begynnelsen var det ikke slik.»

Vi lever i et samfunn der kvinner og menn skal likestilles i absolutt alt. Mange av oss har blitt lurt av kulturen uten å faktisk være klar over det. Som sagt argumenterer mange med at tekstene som gjelder kjønnsrollene og kvinnelig ordinasjon er bare kulturelt betinget. Hadde dette vært tilfellet, ville sabbaten, nattverden, tienden og annet, vært kulturelt betinget. Men hvordan skal vi klare å skille mellom sannheten og kulturelt betingede tekster? Jeg tror Gud visste at vi ville ha problemer med akkurat dette. Derfor kan vi spørre Jesus!

Noen fariseere kom for å sette ham på prøve, og de spurte: «Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru av en hvilken som helst grunn?» Han svarte: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» De spurte ham: «Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi hustruen skilsmissebrev, og så kan han skille seg fra henne?» Han svarte: «Fordi dere har så harde hjerter, gav Moses dere lov å skilles fra hustruen. Men fra begynnelsen av var det ikke slik.
(Matteus 19:3-8)

Dette er kjernen i problemet. Jesus gir oss et klart og tydelig prinsipp som sier at det som ble opprinnelig innstiftet av Gud i begynnelsen, skal vi følge. Bare fordi mange kristne forandrer sitt syn på prinsipper eller doktriner, så betyr det ikke at det er riktig. Uten Guds autoritet for at forandringene skal finne sted, er det bare synd og opprør mot Guds ordning (5 Mosebok 4:2; Forkynneren 3:11-14).

Dere skal ikke legge noe til det jeg befaler dere, og ikke trekke noe fra, men holde budene fra Herren deres Gud som jeg gir dere.
(5 Mosebok 4:2 B11)

Jeg skjønte at alt Gud gjør, står gjennom alle tider. Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra. Gud har gjort det slik for at menneskene skal ha ærefrykt for ham.
(Forkynneren 3:14 B11)

Israel var et stivnakket folk som glemte og forlot Herren gang på gang (5 Mosebok 31:16). De gjorde opprør mot Gud når de ikke fikk gjøre hva de følte for var riktig for dem. De trodde ikke på han og lyttet ikke til hans røst (5 Mosebok 9:23-24).

… da trosset dere det Herren deres Gud hadde sagt. Dere trodde ikke på ham og lyttet ikke til hans røst. Så lenge jeg har kjent dere, har dere gjort opprør mot Herren.
(5 Mosebok 9:23-24 B11)

Deres standard var ikke Guds standard. Vi har virkelig mye å lære av det gamle Israel.

Et historisk perspektiv på kulturens påvirkning

Som jeg nevnte innledningsvis, må vi tilbake til årsaken for uenigheten. Hvorfor begynte folk i det hele tatt sette spørsmålstegn om rollene som Gud allerede innstiftet i Edens hage? Hva fikk noen av adventistene til å i det hele tatt ta opp temaet om kvinnelig ordinasjon i 1881? ⁷. La oss ta et tilbakeblikk på historien.

Gjennom mange århundrer ble rollen til mannen misbrukt til mange urettferdige handlinger. På bakgrunn av dette har kvinnebevegelsen sine røtter på 1400-tallet, men spiret ikke frem før i opplysningstiden på 1700-tallet. Opplysningstidens fokus på individets rettigheter ble oppløftet. Det ble et veiskille mellom troen og vitenskapen. Alt skulle bevises empirisk og slik ble kirken utfordret av deres skeptisisme. Folk begynte å sette vekt på menneskets selvstendighet, og kritisk tilnærming ble opphøyet. Rasjonaliteten ble deres avgud. Dermed på 1850-tallet begynte kvinnene å danne egne organisasjoner, for å fremme sine interesser og rettigheter. En blanding av et liberalt, demokratisk og moderne industrisamfunn vokste fram.

Jeg vil presisere det positive i at kvinner fikk viktige rettigheter med tanke på å drive sine egne bedrifter, handel, kunne delta i ulike politiske sammenhenger og få stemmerett. Men kulturens innflytelse oppfordret folk til å sette spørsmålstegn om kjønnsrollene. Ikke bare i samfunnet, men også i de ulike kirkesamfunnene.

Adventistsamfunnets prosess

På tross av samfunnets endring mot en liberal retning, sto Guds folk stadfestet på Bibelens prinsipper. Den 5. desember 1881 stemte Generalkonferansens hovedforsamling om å ikke ordinere kvinner til pastorer ⁸. Det er bemerkelsesverdig å få med seg at i 1961 ble den første kvinnen ordinert til prest i Den norske kirke ⁹. Dette ble gjennomført etter mange andre endringer for kvinners rettigheter noen år tidligere i Norge.

Det ble igjen tatt opp i Adventistsamfunnet på 1970-tallet, der adventistene studerte kvinnens rolle og teologien om ordinasjon. Ingen endelige avgjørelser ble fattet om kvinnens ordinering. Saken ble forlatt åpen for videre diskusjoner ¹⁰. Videre fra 1972 koordinerte General Conference Biblical Research Institute tilleggsstudier om kvinners rolle i menigheten. Studiene ble publisert i 1984 kalt The Role of Women in the Church med en serie på 12 artikler. Som et resultat av dette var noen ikke enige i Generalkonferansens beslutninger, og diskusjonene fortsatte innad ulike lokale adventist menigheter. I mellomtiden, flere uavhengige kvinnestøttende adventister dukket opp på scenen, hvorav noen gikk inn for en «Pro-women’s» ordinasjonsagenda. Blant disse var Association of Adventist Women (AAW), the Adventist Women’s Institute (AWI) og the Time for Equality in Adventist Ministry (TEAM). Forslaget fra det årlige rådet i 1989 om ikke å ordinere kvinner utgjorde en sterk diskusjon på generalkonferansen i Indianapolis i 1990. Forslaget ble under avstemning ført med 1173 stemmer for og 377 mot.

Det er bemerkelsesverdig å påpeke at i samme periode ble mange kvinner i Kina ordinert som eldste i lokale adventistmenigheter. Følgene av den politiske situasjonen i landet hadde den Syvendedags Adventistkirken ingen formell organisasjon der. Generalkonferansens hovedforsamling hadde ikke full kontroll over beslutningene deres. Som et resultat av slike beslutninger har flere og flere kvinner blitt ordinert noen deler av verden, noen steder mer enn andre. Det inkluderte også å være forberedt på forskjellige stillinger, bli oppmuntret til å studere for pastoral tjeneste og til å forutse muligheter for å bruke sine talenter og ferdigheter i åndelige lederroller. I 1995 bestemte den Nord-Amerikanske divisjonen seg for å be om spesiell tillatelse fra Generalkonferansen om å ordinere kvinner bare i sin divisjon. Det endte med 1481 stemmer mot og 673 for. Ikke lenge etterpå, selv om det forslaget ble avvist, valgte flere lokale adventistmenigheter i Nord-Amerika å likevel ordinere kvinner.

«Ordinasjonsseremonien i adventistkirken Slingo ga bemerkelsesverdige reaksjoner. I følge Beverly G. Beem, «var det første gang i adventistkirken at en lokal kirke gjennomførte en ordinasjon til evangeliets tjeneste.” Seremonien ble rapportert i The New York Times den 23. september som «En adventistkirke bryter rekkene.» The Washington Times den 24. september omtalte det som «Lokale adventister gjør opprør, ordinerer tre kvinner.» Wikipedia.org uttaler fortsatt, «Sligo syvendedags adventistkirke i Takoma Park, Maryland, ordinerte tre kvinner i strid med kirkesamfunnets regler.» Som svar på de nye utbredelsene, den 13. oktober 1995, ble tre godkjenningsvedtak tatt under årsmøtet for den Nord-Amerikanske divisjonen.» ¹¹

Skritt for skritt kan vi se hvordan opprøret mot Guds ord startet og hvordan det utviklet seg videre. Konsekvensene av den nye trenden resulterte til at kirken i La Sierra ordinerte to kvinner, Loma Linda Victoria kirken ordinerte tre kvinner og Garden Groove kirken ordinerte en mann og en kvinne til pastoral tjeneste. «Likevel, registrerte ikke den verdensomspennende kirken slike lokale kirkeordinasjoner av pastoral tjeneste.». Diskusjonen fortsatte i mange år gjennom artikler og ulike nettsteder. Spørsmålet om kvinnenes ordinasjon ble igjen tatt opp i 2010 og videre i 2012. Generalkonferansens president Ted Wilson inviterte den pensjonerte presidenten Jan Paulsen til å holde andakt. Han benyttet seg av muligheten til å ta opp problemet med kvinnelig ordinasjon. I følge han var det bekymringsfullt å avgjøre slike saker globalt, med tanke på verdiene og utfordringene i hver lokal kultur. Det er to ting som vi bør vurdere varsomt ut i fra denne påstanden. Den første og den viktigste, er at påstandene hans var ikke bibelsk underbygget på prinsippene som vi studerte over. Den andre tingen er at han setter verdiene til de forskjellige kulturene høyere enn Guds ord. Skal vi la kulturen i de ulike stedene i verden styre Bibelens prinsipper? Slik Paulus sier det, «Slett ikke!». Kulturen vil alltid forandre seg, men Guds ord er uforanderlig.

Kort tid etter denne talen, bestemte noen av unionene radikalt at de burde bestemme selv om de skulle ordinere kvinner. Samme året, i April 2012, Den Nord-Tyske unionens valgkrets stemte for å ordinere kvinner på lik linje som menn i deres område. Hvis en union kan overgå Generalkonferansens (hovedforsamling) bestemmelser, kan ikke en lokal menighet også gjøre det samme med sin union? Opprørskheten udtvidte seg, og i november 2012 ble det rapportert 16 kvinnelige pastorer godkjent for ordinasjon av Columbian Union Conference. I tillegg til 14 nye kvinnelige pastorer, ble 7 nye kvinner godkjent for ordinasjon av Pacific Union Conference.

I 2015 ble det gjennomført en avsteming om det skulle være akseptabelt for de enkelte divisjonene å legge til rette for ordinasjon av kvinner. Det endte med 58% som stemte nei. Interessant nok endret DNU-styret innsettings-ritualet av pastorer uten å bruke ordet ordinasjon, men heller forbønnshandling. Dette var for å være «i tråd» med vedtak og retningslinjer i Generalkonferansen og Menighetshåndboken. På bakgrunn av denne avgjørelsen vedtok Generalforsamlingens hovedforsamling i oktober 2019 en advarsel til DNU og fem andre unioner. På tross av denne opprørske trenden er det viktig å huske på at Generalkonferansens (hovedforsamling) beslutninger er fortsatt gyldige og bør respekteres.

Generalkonferansens hovedforsamling og dens autoritet

I mellomtiden stiller mange seg nok dette spørsmålet: «Hvor autoritativt er egentlig handlingene til Generalkonferansens hovedforsamlig for vår verdensomspennende kirke?». I Matteus kapittel 18, vers 17 og 18, leser vi om Jesus sin overlevering av lederansvaret til menigheten.

… Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg. Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.
(Matteus 18:17-18 B11)

På apostlenes tid måtte de løse alle saker i kirkerådet i Jerusalem, fordi det ikke var noe høyere autoritet enn menighetens hovedforsamling, og prinsippet er det samme i dag.

Fromheten og rettferdigheten, som var rettsnorer for dem som ledet Guds folk mens Moses og David levde, gjaldt også for dem som fikk overoppsynet med den nyorganiserte menigheten i evangeliets tidsalder. I organiseringen av menighetene satte apostlene de samme høye normer for lederskap som står beskrevet i Det gamle testamente.
Ellen G. White, Apostlenes liv og virksomhet, s. 67 (1992)

På samme måte er Generalkonferansens hovedforsamling vår høyeste myndighet, fordi den er under direkte ledelse av Gud. Slik som Moses var det på Israels tid, Jesus på hans tid og menigheten på apostlenes tid. Hadde ikke Generalkonferansens hovedforsamling hatt den høyeste autoriteten i kirken vår, kunne alle ha korrigert sine lokale menigheter med egne læresettinger. Gud gjennom profetiens ånd bekrefter at Generalkonferansens hovedforsamling har den høyeste myndigheten:

Gud har ordinert at representantene for hans kirke fra alle deler av jorden, når de er samlet på en generalkonferanse, skal ha myndighet.
Ellen G. White, Testimonies for the Church vol. 9, 260.2

Derfor kan vi stole fullt ut på Guds veiledende hånd over disse delegatene fra alle verdens hjørner, som arbeider sammen i bønn for Guds menighet nå i endetiden.

Herren har ofte undervist meg om at det ene menneskes dømmekraft aldri skal bli underlagt et annet enkelt menneskes dømmekraft. Aldri må en mann eller noen få menn tenke at de eier tilstrekkelig visdom og makt til å kontrollere virksomheten og si hvilke planer som alene skal følges. Men når brødrene fra alle deler av arbeidsfeltet er samlet til generalkonferanse og der holder fram sin mening, må man ikke holde fast på personlig uavhengighet og personlige meninger, men må oppgi disse. Aldri må en arbeider betrakte det som en dyd at han fortsatt hevder sitt standpunkt om selvstendighet på tross av beslutning av Generalkonferensen.»
Ellen G. White, VFM3 318.3

Det er noen spørsmål som er essensielt å stille oss. Oppstod denne trenden på grunn av at kirken plutselig våknet opp etter 1900 år og tenkte at vi har holdt kvinnene tilbake? Burde kvinnene egentlig ha vært pastorer hele denne tiden på lik linje med menn? Lyste plutselig alt opp, og de hete bibelstudiene fikk oss til å lure på hvordan vi overså «alle de skriftene» i Bibelen? Eller var det på grunn av kulturell press, frykt for å bli konfrontert eller bli anklaget for å være rigide? Jeg og mange andre kan bekrefte at denne trenden er bare på grunn av de nye fortolkningsmetodene og det kulturelle presset.

Konsekvenser

Det er hovedsakelig to ting som gjør at vi handler imot Guds vilje. Den første er subjektive motiver, mens den andre er mangelen på kunnskap. På bakgrunn av dette har mange allerede startet, med små skritt, å gjøre opprør mot Guds ord bevisst og ubevisst. Dette medfører at det blir vanskelig å ordne opp eller vende seg bort fra det man har påbegynt. Nå er det selvsagt problematisk å si at vi ikke lenger kan ha kvinnelige pastorer, fordi vi tok feil for lenge siden. Men selv om konsekvensene er utfordrende å håndtere, så lover Gud alltid en utvei for de som er gudsfryktige og gjør hans vilje (Johannes 9:31). Om det er Guds ønske kunne vi ha opprettet nye stillinger i adventistsamfunnet. Betalte stillinger som gir muligheten for kvinner å bruke sine nådegaver og ferdigheter for Guds sak. Stillinger som ikke bryter med kjønnsrolleprinsippet og Guds modell for lederskap.

Fremtidige utfall

La oss stadig minnes på Edens hage, begynnelsen, kjærlighetshiearkiet og harmonien mellom Gud og hans skaperverk. Steg for steg går adventistene i kompromiss med kulturen, og forkaster gradvis Guds prinsipper. Om vi fortsetter i den samme retningen, hvilket prinsipp vil være det neste som blir opphevet? Ekteskapet mellom mann og kvinne? For dette har Den norske kirke allerede praktisert siden 2009 ¹².

Uklar forståelse av kjønnsrollene i menigheten, forsterket av blant annet sosiale medier, kulturen og Hollywood, leder til uklar forståelse av kjønnsforskjellene på et mer grunnleggende nivå. Hvis menn og kvinner er like, hvorfor kan ikke to kvinner eller to menn gifte seg? Hvis menn og kvinner er like, vil ikke homofili bli en bagatellmessig sak? Ved å aktivt eller passivt godta handlinger som er i samsvar med likestilling av kjønnene, så vil dette gradvis legge et grunnlag for normalisering av homoseksualitet. Dette har gradvis utviklet seg hos ulike kirkesamfunn, og er noe vi burde være oppmerksomme på i vår egen menighet. Hvis vi velger å oppheve de bibelske kjønnsrollene og ekteskapet, hva blir det neste?

For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter.
(2 Timoteus 4:3-4)

Konklusjon

Det er viktig å huske på at det er mange oppriktige kristne som mangler rett og slett kunnskap om dette emnet. Samtidig skal ikke dette hindre oss i å forkynne sannheten. Vi bør heller be for hverandre og spre kunnskapen til våre søsken med kjærlighet, for det er vår plikt (Romerne 14:13). Lydighet er kjærlighet til Guds ord. Det å respektere og underordne seg kjønnsrollene gir ære til han som skapte dem. For vi må huske på at vi har en motstander som selv ikke ville underordne seg Guds vilje, og ønsker å ødelegge alt det Gud innstiftet i begynnelsen (2 Korinterne 11:3).

… jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus.
(2 Korinterne 11:3 B11)

Sann enhet

På den ene siden, er Satans mål å skape uenighet, slik at han kan bryte enheten. På den andre siden, en «enhet» uten enighet tjener hans hensikt like godt for å bryte den sanne enheten. Grunnen til dette er at hvis vi ikke har en enhet i den mest grunnleggende læren, så vil vi ikke kunne ha en enighet om vårt misjonsoppdrag. Samtidig er det viktig å huske på at alle kan ta feil. Det viktigste er å bli bevisst på synden, angre til vår himmelske Far og vende oss bort fra synden og stole alene på Jesus Kristus (Hebreerne 12:1-14). Kraften fra korset kan endre og velsigne alle som søker Guds vilje istedenfor menneskers vilje. Dette er evangeliet som endrer våre hjerter til gjenopprettelse av Guds opprinnelige plan.

Jesus ønsker ikke bare enhet i hans folk (Johannes 17:20-23), men også at vi skal være enig i alt vi foretar oss (1 Korinterne 1:10).

Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke.
(1 Korinterne 1:10 B11)

Å senke den bibelske standarden for «enheten» vil være en motsetning og benektelse av den sanne enheten Jesus fremhever. Et faktum er at vi har rundt 20 millioner medlemmer fra ulike land, kulturer og bakgrunn, men dette skal ikke være grunnen til å endre Kristi ønske. Vi bør derimot hver dag legge selvet til side og ydmyke oss fremfor Gud. Hver dag bør vi vokse i helliggjørelsen, og ha et personlig og levende forhold til vår Frelser (Romerne 6:22).

Jesus ba om at hans etterfølgere skulle være ett; men vi skal ikke ofre sannheten for å sikre denne enheten, for vi skal bli helliggjort gjennom sannheten. Her er grunnlaget for all sann fred. Menneskelig visdom ville endre på dette og synes endringen var uvesentlig. Folk ville prøve å oppnå enhet gjennom å innrømme populære ideer, gjennom kompromiss med verden, og via å ofre gudsfrykt. Men sannhet er Guds ekte grunnlag for enhet i hans folks.
Ellen G. White, Our High Calling, s. 329

Gud har alltid kontroll

På tross av de vanskelige dagene når autoritetene gitt av Gud undergraves, må vi studere Guds løfter i profetiene og tro på at han er i kontroll. La oss bygge på det solide fundamentet vi har fått av Jesus i hele Skriften, og be Den Hellige Ånd om en vekkelse, reformasjon og ikke minst senregnet. Vi bør stole på Guds lederskap, be for våre søsken og i tro stole på at Gud vil aldri forlate sin trofaste rest nå i endetiden (Åpenbaringen 17:14).

De skal føre krig mot Lammet. Men Lammet er herrenes herre og kongenes konge og skal seire over dem sammen med sine, de kalte og utvalgte og trofaste.
(Åpenbaring 17:14 B11)

Kilder

Share on Facebook